Bakgrunn

Røra Bakeri

Røra bakeri AS er et lite produksjonsbakeri med tilholdsted i Inderøy kommune. Vi produserer skjenning og flatbrød av beste kvalitet, og skjenningen er hovedproduktet vårt. Det er et søtt flatbrød med en gyllen brun farge som er skåret i trekanter. Skjenning er et gammelt tradisjonsrikt, eksklusivt og delikat festflatbrød som har sin opprinnelse fra Innherred i gamle Nord-Trøndelag. Skjenningen er tradisjonelt sterkt knyttet sammen med Sodd (et trøndersk festmåltid). Skjenningen er et av få produkter i Norge som har fått «Beskyttet opprinnelsesbetegnelse». Vi anbefaler likevel å forsøke skjenning til annen mat, den passer til så mangt.

Her kan dere få et lite innblikk bak veggene til Røra Bakeri, og se både de som jobber her og deler av produksjonen som nå er mekanisk avlastet ved flere punkt.
Hallvard forteller om bakgrunnen sin, og hva som ble utslagsgivende i forkant av oppstarten 1994, og litt om hvorfor vårt produkt er så spesielt.

En kort historie om skjenningens opprinnelse

Skjenning

I gamle dager ble skjenningdeigen utbakt med et kjevle til en tynn rund leiv og stekt på ei vedfyrt steketakke. Den ble smurt med ei melk/sukkerblanding, og når skjenningen fikk en gylden farve, ble den skjært opp i små trekantede-biter. Disse ble så stablet i raster og forsynt med et flatt lodd på toppen. Dette var viktig for at skjenningen skulle holde seg slett og fin. Ofte var det egne baksterkoner som reiste rundt omkring i bygdene. Det ble ofte slik at større gutter fikk i oppdrag å skaffe tilveie tørr og fin ved. Den skulle være ensartet i lengde og tykkelse. Var den ikke bra nok kunne det vanke skjenn.

Grunnen til denne nøyaktigheten var for å kunne holde en stabil varme under takka. Å legge inn vedstikkene i ovnen, slik at det ble et bra resultat var nærmest for et kunstykke å regne. Det fulgte status med for den som kunne bake tynn og fin skjenning.
I dag er det ikke mange som kan denne kunsten. Vedfyring er forlengst erstattet med elektrisitet, og baksterkonene er etterhvert en «utdøende rase». Industrialiseringen er på full fart også i denne bransjen. Dette er forståelig, når vi vet at en driftig baksterkone bare klarte å bake fire-fem kilo på en lang arbeidsdag. I dag finnes det bare noen få aktører i markedet som har satset på hjemmebakst av skjenning.

Tradisjonen med skjenning oppstod i på Inherred, i de indre deler av Trondheimsfjorden. Den eldste skriftlige dokumentasjonen er ca. 250 år gamle. Tradisjonelt har skjenning blitt brukt sammen med «Sodd» som festmat, både ved gleder og sorg.

Røra Bakeri AS ble ettablert i 1993, etter mange år med mangel på skjenning i markedet.

I 2006 fikk skjenningen «Beskyttet opprinnelsesbetegnelse». Det betyr at skjenningen i dag må lages etter gamle oppskrifter, det vil si akkurat slik den ble laget i «gamle dager». Med dette unngår vi at det kommer «dårlig» skjenning ut på markedet.

En kort historie om flatbrødets opprinnelse

Flatbrød

Flatbrød er fra gammelt et ugjæret bakverk som er kjennetegnet ved at det er stekt på steinhelle eller en takke av jern, etter at det er kjevlet ut til millimeter tykkelse som en rund skive. Diameteren på hvert enkelt var om lag 60 cm. De ble lagret stablet oppå hverandre i stabbur eller loft. Holdbarheten var minst ett år, om ikke lengre, og det ble ikke så lett skjemt som mel kunne bli.

Ved slutten av middelalderen blir flatbrød det vanlige hverdagsbrødet i Norge. Tidligere bruk er usikkert. Det mangler både redskap og omtale av flatbrød i skriftlige kilder som kan dokumentere tidligere bruk. I den tiden man brukte håndkvern var det trolig vanlig å male mel til dagens forbruk, men med vannkvernene fikk man tilgang til større porsjoner av mel og kunne da bake opp flatbrød for et lengre forråd. Flatbrødet kunne oppbevares i lang tid uten å ta skade. Ordet flatbrød nevnes første gang i en inntektsbok fra Bergenhus i 1519. Her fortelles det at det har kommet 14 tønner flatbrød fra Sunnhordland, og fra Hardanger fortelles det at flatbrød ble bakt på steinheller.

Flatbrød ble bakt på gårdene i sammenheng med lefsebakst. oppskriften kunne variere lokalt når det gjaldt forholdet mellom forskjellige melsorter, men der måtte være en viss mengde hvete i for å holde blandingen sammen.